Noe som står eiendommelig i vår tid, eller rettere sakt i den utviklede delen av verden i vår tid, er den lyst for stillhet som et menneske aldri ser ut til å få tilfredsstilt. Trafikkstøy, mobiltelefoner som signaliserer i det endeløse, kunngjøringer i buss og tog, fjernsyn som pumper ut lyd og bilde i forlatte rom, distraksjoner, som man ikke klarer å flykte i fra. Mennesket sliter seg ut på støy og lengter etter det motsatte – om det så er i villmarka, ute på sjøen eller i et reservat reservert for stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, en professor i historie, skriver fra sitt tilfluktssted i Sorbonne, og Erling Kagge, en norsk oppdager, fra minnene om det ødelagte Antarktika, hvor begge har prøvd å flykte.

Og fortsatt, som Mr. Corbin poengterer i "A History of Silence", det er mest sannsynlig ikke noe mer støy i dag enn hva det har hvert tidligere. Før det fantes pneumatiske hjul, var bygatene fulle av hva spetakkel hest og kjerre innebærer. Før frivillig isolasjon på mobiltelefoner, var buss og tog fulle av samtaler. Avisselgere satt ikke igjen varene sine i en taus haug, men reklamerte for dem så høyt de bare kunne, det samme gjorde forhandlere av grønnsaker, blomster og fersk fisk. Theater og Opera var spekket med kaos blant publikum. Selv i landsbyer kunne man høre fylliker synge nostalgiske sanger. Sanger som de ikke lenger synger.

Det som har endret seg er ikke mengden av støy, som tidligere århundrer også klaget over, men mengden av distraksjoner, som okkuperer rom hvor stillhet kan slippe til. Det er enda et paradoks som spøker, for når det slipper til – i dype granskoger, i åpne ørkener, i et plutselig forlatt rom – føles det heller nervesettende enn behagelig. Frykten kommer; øret setter seg på hva som helst, om det så er sprakingen fra et bål eller kvitring fra fugler eller rasling i løvet, som vil redde det fra den ukjente stillheten. Mennesker vil ha stillhet, men ikke altfor mye.